Onkologene Fredrik Schjesvold og Alexander Fosså mener Norge ligger bakpå når det gjelder nye kreftmedisiner, spesielt medisiner rettet mot mindre pasientgrupper.

Uenige i at Norge ligger foran når det gjelder nye medisiner

EFPIA-rapporten for 2021 plasserer Norge på en sjetteplass når det gjelder innføring av nye medisiner. Å si at vi er på sjette plass, er en sannhet med modifikasjoner, i hvert fall for kreftfeltet, sier Alexander Fosså ved Oslo universitetssykehus.

Ifølge en kronikk publisert på nyemetoder.no skrevet av lederne i Beslutningsforum ​ligger Norge på sjetteplass av 39 europeiske land når det gjelder innføring av nye medisiner.

Legemiddelindustriens europeiske bransjeforening (EFPIA) kartlegger hvert år tiden det tar fra en ny medisin får markedsføringstillatelse til den er tilgjengelig for pasientene. EFPIA-rapporten for 2021 ble utgitt 6. april 2022. Den viser at Norge ligger etter fem andre land i tilgang til nye medisiner, men foran 33 andre europeiske land, herunder alle andre nordiske land, England og Sveits.

Alexander Fosså, overlege ved avdeling for kreftbehandling ved Oslo universitetssykehus, Radiumhospitalet og leder i Norsk lymfomgruppe, har sett EFPIA-rapporten, og sier han har litt problemer med å se hvor Norge skal ligge på en sjette plass.

– Det er flere statistikker, men ingen kan jeg se, viser Norge på sjette plass. Vi vet at statistikk kan leses som man vil, og at man gjerne får hva man trenger ut av det. For alle nye medisiner innført mellom 2017 og 2020 går det for Norge i for eksempel tre ganger så lang tid som i Tyskland og drøyer over dobbelt så lenge som i Danmark.

– Vi ligger generelt milelangt bak Tyskland, og det er nærmest ingen oversikt i rapporten der vi er bedre enn Danmark, Sverige og England, vi er alltid dårligere og kun unntaksvis på høyden med dem. Både i andelen nye kreftmedisiner som er innført siste årene og tid til innføring ligger Norge på en 17. plass, ganske langt bak England, Danmark og Sverige, og langt bak Tyskland, som også er et land man kan like å sammenlikne seg med, sier Fosså.

Små pasientgrupper prioriteres ikke

Fosså legger til at det er en egen statistikk for såkalte Orphan diseases (sjeldne sykdommer) innen kreftfeltet, men både andelen nye medisiner og tiden det tar for godkjenning er langt dårligere for denne gruppen sammenliknet med mer vanlige kreftsykdommer når man ser på hele EU/EØS. Norge ligger her også et godt stykke bak.

– Å si at vi er på sjette plass, er en sannhet med modifikasjoner, i hvert fall for kreftfeltet. Det hadde vært fint om helselederne våre kunne være litt mer nøkterne og nyanserte, sier Fosså. Han understreker at prosessen med metodevurdering og Beslutningsforum har sin plass og at det er ikke hele systemet som er galt. En metodevurdering kan føre til at medisiner ikke vurderes verdig til å bli innført, og sånn må det være, ellers hadde man ikke trengt noen slik ordning.

– Samtidig er det viktig å se om metodevurderingene tar lang tid, at Beslutningsforum har en lavere betalingsvilje enn andre land og vi sjeldnere godkjenner nyskapende medikamentene som koster en del. Spesielt har systemet svakheter ved små pasientgrupper der datagrunnlaget er usikkert. Disse gruppene er nok mer utsatt enn andre, fordi når det er små pasientgrupper er det ikke like enkelt å få gjennomført store studier. I disse tilfellene blir det nødvendigvis mer krevende å levere dokumentasjon og vurdere nytten. Vi har foreslått endringer spesielt for disse sårbare gruppene.

Ifølge Beslutningsforum kronikk viser altså EFPIA-rapporten at ligger Norge på sjetteplass av 39 land når det gjelder tilgang til nye kreftlegemidler. Åtte norske helseledere har signert kronikken, som vektlegger at rask tilgang til nye medisiner er viktig for at pasienter skal få god behandling.

Store problemer

Også Fredrik Schjesvold, overlege ved Oslo universitetssykehus og leder av Oslo myelomatosesenter, mener innføringen av legemidler på kreftfeltet går for sakte.

– Vi har store problemer. I den nye rapporten som kom nå har Tyskland godkjent 147 av 160 behandlinger, Danmark 147, og Norge 83 behandlinger. Alt i løpet av 2017 til 2020, sier han, og legger at det står enda verre til på myelomatose-feltet. Her har ingen av de ønskede behandlingene for myelomatose blitt godkjent, i noen av behandlingslinjene, og det er en stor bekymring at vi ikke har mulighet til pasientene noen av de beste behandlingene, sier han.

– Jeg er regelmessig i møter med myelomatoseleger fra hele Europa, og vet at vi har minst muligheter til behandling i Norge. Det er vanskelig å forklare og bli trodd på dette fra de andre landene, at det kan være sånn i Norge. VI har gått fra å ha bedre overlevelse enn Danmark for denne diagnosen, til å ha dårligere overlevelse enn Danmark, i den perioden når de har tatt i bruk bedre behandlinger enn oss.

Schjesvold mener betalingsvilligheten i Norge er urimelig lav.

– Vi bruker seks prosent av våre helseutgifter på legemidler. Tyskland, bruker for eksempel 12 prosent. I tillegg er det en ekstremt lang behandlingstid, og ingen formelle muligheter for unntak. For pasientene betyr jo dette rett og slett kortere liv.

Statistikk fra den europeiske legemiddelforeningen

– I det omtalte innlegget står det at Norge er på plass nummer seks av 39 for «andelen nye medisiner som er innført, finansiert og tilgjengelig for alle pasienter i det aktuelle landet». Dette innlegget var et svar på tidligere innlegg, hvor det hevdes - med henvising til den samme statistikken fra den europeiske legemiddelforeningen - at Norge innfører legemidler vesentlig senere enn i andre land, sier Jan Frich, viseadministrerende direktør i Helse Sør-Øst.

Statistikken viser at Norge ligger høyt på legemidler som er innført for alle, men har en lavere andel legemidler som er tilgjengelig kun for et begrenset antall pasienter eller gjennom ulike typer programmer i regi av legemiddelindustrien.

– Noen land har en lavere andel nye medisiner som er innført, finansiert og tilgjengelig for alle, men en høyere andel legemidler som er tilgjengelig gjennom spesielle ordninger for et begrenset antall pasienter. I en offentlig finansiert helsetjeneste hvor likeverdig behandling og tilgang er sentralt, mener vi det er mest relevant å sammenlikne andelen nye medisiner som er innført, finansiert og tilgjengelig for alle pasienter. Vi har i dette innlegget lagt til grunn den europeiske legemiddelindustriens egen statistikk og rapport, sier han i tilsvaret.