Ny klassifikasjon av lungekreft i WHO

Når den femte utgaven av WHO’s klassifikasjon av lungekreft blir klar, inneholder den også tre nye typer av tumorer.

Noen av de endringene som vi kan vente oss i 2021 ble presentert på den globale lungekreftkonferansen WCLC2020 i januar. Det var legen Ming S. Tsao fra Princess Margaret Cancer Centre/Ontario Cancer Institute i Canada, et ledende senter for kreftforskning, som røpet at det var på høy tid å endre WHO-klassifikasjonen fra 2015.

Tsao er ingen hvem som helst, foruten at han er medlem i den nye redaksjonskomiteen til den nye utgaven av WHO-klassifikasjonen er han også medforfatter av den forrige. Tsao forsker primært på molekylære markører for behandlingsrespons av lungekreft.

Tre nye former

Siden 2015 er det rapportert om tre nye former for lungekreft. Blant de nye er bronkiale adenomer, som er små, langsomt voksende tumorer (0.5 til 1.5 cm) i luftrøret eller bronkiene. Disse oppdages ofte tilfeldig. Tumorene er avgrenset og befinner seg i et tolaget epitel med cilierede eller type 11-celler, og de har typisk mutasjoner i BRAF-genet.

En annen er SMARCA4-defekte, ikke-differensierende tumorer i thorax. De har høy malignitetsgrad, og forekommer typisk hos yngre, mannlige storrøykere. Disse kan diagnostiseres immunohistokjemisk ved fravær av SMARCA4-protein.

Den tredje nye tumoren er mesoteliom in situ, dvs en fase av lungehinnekreft (malignt pleural mesoteliom) som ennå ikke er blitt invasiv. Lungehinnekreft ble først påvist i 2018, noe som åpner for nye behandlingsformer.

I WHO-klassifikasjonens fjerde utgave ble noen tumorer nevnt med flere navn og synonymer. Det forsvinner nå. Nye undergrupper med karakteristiske molekylære trekk vil også bli innarbeidet i den nye klassifiseringen. I diagnostiseringen vil man konsekvent operere med essensielle og ønskelige kriterier.

I tillegg innfører WHO-klassifikasjonen et nytt system for diagnostisering og stadieinndeling av to kreftformer. For diffus mesoteliom vil man fremover legge vekt på BAP-1/MTAP immunohistokjemi og CDKN2/P16 fluoreserende in situ hybridisering (FISH) samt nuclear atypi, mitosetelling og nekrose. I forbindelse med invasiv, ikke-mukuløs adnokarcinom vil man legge vekt på histologiske mønstre, cellulære og nukleare observasjoner, mitotisk aktivitet, nekrose samt «spread through airway spaces» (STAS). Dette sistnevnte gradueringssystem er målbart i to uavhengige pasient-kohorter, der det viste seg at det var effektivt å gruppere pasientene etter dem som overlevde uten å få tilbakefall.