Stråling gir barnekreftoverlevere økt benkreftrisiko – også etter lave doser

Overlevere etter barnekreft har økt risiko for benkreft senere i livet selv etter lave stråledoser, viser en ny studie. I realiteten viser studien at ingen doser er helt trygge.

Det viser en PanCare-studie publisert i Pediatric Oncology. Kasus-kontrollstudien omfatter 228 pasienter fra 12 land som fikk benkreft etter gjennomgått kreftbehandling i barne/ungdomsalder og like mange matchede tilfeller i en kontrollgruppe.

– Det er godt kjent at store stråledoser i behandlingen av kreft hos barn gir økt risiko for benkreft seinere i livet. Med denne studien ønsket vi å fylle et kunnskapshull – å finne ut hvor små stråledoser som eventuelt er trygge med tanke på seinere benkreft. I realiteten viser studien at ingen doser er helt trygge. Det som er viktig å tenke på, er at mange av barna i denne undersøkelsen har fått behandling for flere tiår siden. I dag blir det gitt mindre stråledoser på mer målrettete felt, sier Maria Winther Gunnes.

Hun er forsker og barnekreftlege ved Haukeland universitetssykehus og leder Nasjonal kompetansetjeneste for solide svulster hos barn ved Oslo Universitetssykehus. Hun er også medforfatter på den aktuelle studien, og har vært med på å levere data til PanCare, et europeisk nettverk som blant annet driver forskning på seneffekter og livskvalitet hos mennesker som har overlevd kreft i barn- og ungdomsår.

Maria Winther Gunnes nevner et eksempel: medfødt øyekreft hos barn eller såkalt retinoblastom.

– Før inngikk strålebehandling til nesten alle. Nå gir man mer finspisset medikamentell behandling, ofte rett i øyet.  I det hele tatt er stråleeksponeringen generelt mindre i dag enn den gang deltakerne i studien fikk kreftbehandling. Derfor vil jeg tro at om en gjorde en tilsvarende undersøkelse om 40 år, ville man ikke fått de samme resultatene, sier Maria Winther Gunnes.

Forsker på seneffekter

Den aktuelle studien viser nesten en femdobling av risikoen for beinkreft senere i livet ved en kumulativ stråledose mot benvev på 1-4 Gy og nærmere en tidobling ved en stråledose på 5 -9 Gy sammenlignet med benvev som ikke var blitt eksponert for stråling.

I tillegg viser studien at de alkylerende midlene procarbazine, ifosfamide og cyclophosphamide ytterlige økte risikoen. Andre typer cellegift var ikke assosiert med benkreft.

Onkologisk Tidsskrift: Hva kan studien lære oss?

– Først og fremst bør dette bevisstgjøre oss som behandlere – og forhåpentligvis også primærlegene. Det er ikke slik at alle som har vært behandlet for kreft som barn og fått strålebehandling skal gjennomgå en årlig MR-screening for å oppdage ny kreft. Men den økte risikoen bør føre til at en har litt lavere terskel for å sende pasienten til utredning om hun eller han for eksempel har vedvarende smerter i en fot eller et annet sted i skjelettet. Det er viktig å spre kunnskap om senvirkninger som kan opptre langt frem i livet, sier Maria Winther Gunnes.

Hun forteller at en er blitt mer oppmerksom på den rollen genetikken spiller.

– Etter hvert som vi får mer og mer kunnskap vet vi også at en større andel av dem som får kreft som barn har en genetisk predisposisjon. Vi ser at kreft nr. 1 spiller inn på kreft nr. 2. Jo mer vi finner ut, desto bedre kan vi tilpasse kontrollene og forsøke å forebygge ved å modifisere livsstilen. Å forebygge gjennom livsstilsendring er selvfølgelig viktig for alle, men spesielt for disse overleverne.