Lavintensitets haploidentisk transplantasjon kan utvide donor-utvalget for pasienter med SCD
ASH: Overlevelsen etter haploidentisk lavintensitets benmargstransplantasjon er sammenlignbar med overlevelsen etter benmargstransplantasjon med matchende søskendonorer (MSD) for pasienter med sigdcellesykdom (SCD).
Effekt og sikkerhet av haploidentisk lavintensitets benmargstransplantasjon har blitt undersøkt i fase II-studien BMT CTN1507, som ble presentert som et Late Breaking Abstract på den amerikanske hematologiske foreningens årskongress ASH 2023 (abstract #LBA4).
Allogen hematopoietisk stamcelletransplantasjon (ASCT) har kurativt potensial for pasienter med SCD, og utviklingen går mot at stadig flere pasienter blir transplantert. Imidlertid har de færreste pasientene (<15 prosent) en MSD, og det er derfor nødvendig med alternativer til MSD-transplantasjoner. I tillegg kan forberedelsene før en benmargstransplantasjon være forbundet med alvorlig toksisitet.
EFS på 88 prosent
Haploidentisk lavintensitets benmargstransplantasjon etterfulgt av behandling med cyklofosfamid (PTCy) har i tidligere små studier vist lovende resultater, men behandlingen har vært bekymret for vedvarende graftsvikt og graft versus vert-sykdom (GVHD).
Studien inkluderte 54 SCD-pasienter i alderen 15-46 år med alvorlig sykdom. Gjentatte vaso-okklusive smerteanfall, akutt brystsyndrom og hjerneslag var de vanligste indikasjonene for transplantasjon. For å bli inkludert i studien, måtte pasientene ha en HLA-haploidentisk donor, villig og i stand til å donere benmarg. 42 av de 54 pasientene gikk videre til transplantasjon, og 38 fullførte studien som planlagt. Pasientene hadde en medianalder på 22,8 år ved inklusjon, og 87 prosent hadde hemoglobin SS-sykdom, 74 prosent hadde en Lansky/Karnofsky-score på 90-100 ved baseline, og 75,9 prosent hadde en HLA-match score på 4 av 8.
Pasientene ble forbehandlet med hydroksyurea 30 mg/kg daglig fra dag 70 før transplantasjon og frem til dag ti før transplantasjonen (mange ble redusert i dose). Kondisjoneringen inkluderte tymoglobulin (rATG), tiotepa, fludarabin, cyklofosfamid og helkroppsstråling. GVHD-profylakse inkluderte PTCy, sirolimus og mykofenolatmofetil. Studiets primære endepunkt var hendelsesfri overlevelse (EFS) etter to år.
Data viser at den estimerte toårs EFS var 88 prosent (95% CI 73,5 prosent til 94,8 prosent). Samlet overlevelse to år etter hydroksyurea var 93 prosent (95% CI 79,8 prosent til 97,7 prosent), mens den toårige OS etter transplantasjon var 95 prosent (95% CI 81,5 prosent til 98,7 prosent). Disse tallene er sammenlignbare med de tallene som rapporteres etter MSD myeloablativ benmargstransplantasjon.
Alvorlige bivirkninger
To av pasientene i studien fikk primært graftsvikt, og én fikk sekundært graftsvikt innen dag +100. Den kumulative forekomsten av grad II-IV akutt GVHD ved dag 100 var 26,2 prosent (95% CI 14 prosent til 40,2 prosent), mens forekomsten av grad III-IV akutt GVHD ved dag 100 var 4,8% (95% CI 0,9 prosent til 14,4 prosent). Det ble registrert to dødsfall det første året etter transplantasjon og ingen det andre året. 78,6 prosent av pasientene hadde minst én reinnleggelse etter transplantasjonen, hovedsakelig på grunn av bakterielle infeksjoner eller viral reaktivering.
